Sulis

Sulis er en populær forkortelse for Sulisjælbmá, det pitesamiske navnet som skrivemåten Sulitjelma er avledet fra. Storsamfunnet har lyktes med å fornorske og forsvenske pitesamene såpass godt at deres språk er i ferd med å gå til grunne. Ingen vet med sikkerhet hva navnet Sulitjelma betyr.

Sulis er også navnet på en roman av Dag Skogheim. Den ble utgitt i 1980 og skildrer livet til arbeidsfolket i gruvesamfunnet i gamle dager. Da jeg var ung og gikk på videregående skole, skrev jeg en norskoppgave om tre norske arbeiderromaner. Dag Skogheims Sulis var en av dem. Man leste med innlevelse om forholdene i de små lokalsamfunnene rundt gruvene: Charlotta, Anna, Hanken, Jakobsbakken. Det var derfor med mer enn middels interesse at man nå, tre tiår senere, endelig kunne ta Sulitjelma i øyesyn.

Lapplands Helvete - Nordens Sibir

I de første årene av bergverksdriften i Sulitjelma var ikke arbeidsforhold og sosiale forhold mye å skryte av. Tungt arbeid, lave lønninger, dårlige boforhold, ja generelt dårlige vilkår. For eksempel var det gruveselskapet som eide husene. Ble du skadet og arbeidsufør, hadde ikke selskapet bruk for deg mer, og sa opp bokontrakten. Det betydde at du måtte flytte bort fra Sulitjelma. Tilsvarende for enker etter arbeidere som døde.

Fagforeningsvirksomhet ble ikke akseptert, representanter for disse  ble nektet å besøke stedet. Betegnelser som Lapplands Helvete og Nordens Sibir sier sitt om hvordan arbeidsfolket betraktet forholdene i Sulitjelma. I 1907 ble det opprør blant arbeiderne, og kort fortalt kom organisasjonsvirksomheten etterhvert i gang.

Knudsenkonverter

Ifølge en informasjonsplakat ved Sulitjelma Gruvemuseum, er denne iøyenfallende innretningen en Knudsenkonvertor, eller -konverter. Navnet stammer fra tidligere gruvedirektør Knudsen, som utviklet en egen metode for utvinning av kobber fra malmen. Knudsens prosess gjorde det mulig å spare mye energi (kull og ved) som ellers trengtes til smelting. I dag gjør konverteren mest nytte som fotomotiv.

Sulitjelmabanen

Litteratur og historie beretter at det var svovelkis, kobber og sink som ble utvunnet i Sulitjelma. Stedet ligger avsides til, midt i fjellheimen nesten ved svenskegrensa. For å lette transporten av stoffene ned til sjøen ved Finneid, der de ble lastet ombord i båter som sørget for frakt til aktuelle markeder, ble det på slutten av 1800-tallet satt i gang bygging av jernbane. Banen ble bygd ut etappevis, først på 1950-tallet kom den fram til Finneid. I dag er jernbanen historie, den ble gjort om til bilvei i 1972. For meg er der rart å tenke på at innbyggerne ikke hadde vei når jeg var liten. Veien er liksom noe som bare er der, på linje med ferskt brød og radio. Bildet nedenfor har ikke noe med jernbanen å gjøre.

Det måtte en svenske til

Nordmennene manglet nødvendig kapital til storstilt gruvedrift, men da den svenske gründeren Nils Persson fikk se en malmprøve fra Sulitjelma, begynte ting å skje. Han overtok rettighetene og satte i gang prøvedrift. Etter noen år vokste virksomheten betydelig. På noen tiår økte folketallet fra under 50 til nesten 3000, og Sulitjelma ble et stort industristed med landets største bergverk. Mange av gruvearbeiderne kom fra svenske gruvesamfunn.

Sulitjelma

Rester etter bergverksdrift i Sulitjelma. Stedet var opprinnelig et samisk område. Etterhvert oppdaget man forekomster av kobber- og svovelkis, og på slutten av 1800-tallet var bergverksdriften i full gang.

Biltur gjennom gamle jernbanetuneller

Sulitjelma har i flere tiår stått på lista over steder man har hatt lyst til å besøke. Stedsnavnet har samisk opprinnelse. Bilveien dit ble åpnet i 1975 og er bygd oppå den gamle jernbanen, som ble lagt ned i 1972. Dette merkes best på tunellene, som er bemerkelsesverdig rette og smale. Gruvemuséet var stengt for dagen, men ruinene av kobbersmelteverket var tilgjengelig. Interessant å se rester fra gruvesamfunnets storhetstid.